exultantrooster Kontakt
Da rundownen til Kari-Anne endelig fikk plass til pauser
Blogg Kursfortelling

Da rundownen til Kari-Anne endelig fikk plass til pauser

En kort historie om Silje, som kom til kurset med en rundown full av temaer og gikk ut med en som holdt tiden, med overganger hun faktisk kunne bruke i studio.

Ingrid Solheim 5 min lesetid

Silje kom med en rundown på fem sider

Silje meldte seg på modulen om samtalestruktur og rundown tidlig i høst. Hun er student og lager en ukentlig panelsamtale sammen med noen medstudenter, og hun hadde med seg utkastet til neste episode. Det var fem sider langt, med åtte temaer, lange innledninger og nesten ingen angivelse av tid. Hun fortalte at hver opptaksdag endte med at siste tema ble kuttet i panikk.

Jeg ba henne først om å fortelle hva episoden skulle handle om i én setning. Det tok henne en stund. Det er ofte slik: rundownen blir lang fordi formålet er uklart, og ikke fordi det er mye å si. Vi la utkastet til side og begynte med den setningen, før vi så på noen av eksempelmalene i modulen.

Å velge bort er første arbeid

Vi gikk gjennom de åtte temaene sammen og stilte det samme spørsmålet til hvert av dem: hva mister seeren hvis dette faller bort? For tre av temaene var svaret i praksis ingenting. To andre sa i grunnen det samme med ulike ord. Silje var motvillig i starten, fordi hun hadde lagt ned mye arbeid i research på alle åtte.

Researchen var ikke bortkastet, forklarte jeg. Den lå nå klar som bakgrunn for ordstyreren og kunne brukes i oppfølgingsspørsmål. Rundownen skal ikke vise alt du vet, men bære samtalen gjennom tiden dere har. Etter siling satt hun igjen med fire temaer, og for første gang så utkastet ut som noe som kunne la seg gjennomføre.

  • Spør hva seeren mister hvis temaet utgår
  • Slå sammen temaer som sier det samme
  • Behold researchen som bakgrunn, ikke som programpunkt

Tidsrammer med luft i

Neste steg var tiden. Silje hadde skrevet ti minutter på hvert tema, men med fire temaer og en episode på førti minutter gikk ikke regnestykket opp når åpning og avslutning kom i tillegg. Vi satte opp en tabell med åpning, fire temaer, to overganger og avrunding, og fordelte minuttene ærlig.

Det viktigste hun lærte her var å sette av en buffer. Vi la inn tre minutter som ikke tilhørte noe bestemt tema, slik at en lang replikk eller en avbrytelse ikke veltet hele opplegget. Hun merket også hvilke temaer som kunne kortes ned hvis tiden ble knapp, og hvilke som måtte beholdes. Da hadde ordstyreren et valg underveis i stedet for en nødbremse.

Overgangene var det som manglet

I det opprinnelige utkastet sto det bare «neste tema» mellom punktene. Det er et vanlig hull. Overgangen er øyeblikket der samtalen enten flyter videre eller stopper opp, og gjestene vet ofte ikke om de skal si noe mer eller vente.

Vi skrev en kort overgangssetning for hvert skifte, formulert slik at den knyttet det forrige temaet til det neste. Silje prøvde dem høyt, og to av dem hørtes stive ut. Hun skrev dem om med egne ord, og det var riktig: en overgang skal ligge i munnen til den som skal si den. Vi noterte også et tegn til regi for hver overgang, så alle i studio visste når et skifte var på vei.

  • Én setning som binder forrige tema til neste
  • Formuler den med egne ord
  • Avtal et signal med regi for hvert skifte

Første prøvekjøring med klokke

Uken etter la hun frem den reviderte rundownen i et av kursets praktiske panelscenarioer, med gjester som var forberedt til anledningen og et tema vi hadde valgt sammen. Vi kjørte den med klokke, og den første runden gikk tolv minutter over. Det var ikke et nederlag. Det viste nøyaktig hvor tiden forsvant: det andre temaet hadde fått for få spørsmål forberedt, og ordstyreren fylte tomrommet med forklaringer.

Hun justerte, kjørte på nytt, og lå denne gangen to minutter under. Den skriftlige tilbakemeldingen pekte på at overgangene nå fungerte, og at bufferen ble brukt slik den var tenkt. Silje sa etterpå at det var første gang rundownen føltes som et verktøy og ikke som en liste hun måtte unnskylde.

Hva hun tok med seg videre

Silje ville ikke at jeg skulle gjøre mer ut av dette enn det var. Hun har fortsatt en lang vei igjen som ordstyrer, og hennes egne opptak vil ha sine egne problemer. Men hun går nå ut av planleggingen med en rundown på én side, med tydelige tider og en plan for hva som kan kuttes.

For meg er historien hennes et godt bilde på hva modulen handler om. Rundownen er ikke papirarbeid før det virkelige arbeidet begynner. Den er selve avtalen mellom ordstyrer, regi og gjester om hvordan tiden skal brukes, og jo tydeligere den er, desto friere kan samtalen bli.

Siljes erfaring viser at en god rundown vokser frem ved å velge bort, regne ærlig på minuttene og skrive overganger som passer munnen til den som skal si dem. Det krever øvelse, og første utkast er sjelden riktig. Modulen om samtalestruktur gir deg malene og tilbakemeldingen, men det er prøvekjøringen med klokke som viser hva som holder. Begynn med ett tema mindre enn du tror du trenger.

Send oss en melding

Skriv til oss
[email protected]